Jeg kom tilbake 19.35, da hadde far fått ned 70-80 ml. Isak skriker så fort han legger han ned for å ta flaska. Far vet ikke helt hva han skal gjøre. Isak lungnar seg så fort han kommer opp.. Far blir vel litt engstelig for at Isak ikke skal få nok i seg for natten, og det smitter sikkert over... (på dagen går det jättebra!)
Kanskje skulle jeg vært lenger ute? Promenaden var herlig, ute i regnet.
Da jeg kom hjem var far sikker på at han ikke kunne klare å få Isak til å ta mer välling. Far ville at jeg skulle prøve. Jeg så gjorde og Isak tok resten av flasken med litt triksing. Kanskje det er der det ligger, at man må være sikker på at dette skal og må man klare??
I kveld måtte far jobbe, jeg fikk i lillen ca 130-150 ml. I morgen går jeg på promenad igjen. Er det bare attityden det er snakk om??
Hilsen far, via mor /Anette
(noe for fädra-forum??!)
Ja, det är attityden. Om inte far vet vad han ska göra, och inte tror sig om att kunna klara någonting, är det mesta dömt att misslyckas 
